I dag fant jeg en post om sosiale medier og blogging som ressurs borte hos Serendipitycat.
Nå har blogging som refleksivt medium opp i mot dagspressa vært opp som sak i forbindelse med Virvarrs anmeldelser av journalistiske prestasjoner. Journalistene har svart, selvfølgelig, og dermed åpnet en ikke altfor velbrukt kommunikasjonskanal. Dette er en positiv utvikling.
Det er sjelden jeg begir meg ut i disse metadiskusjonene om blogging, men når jeg leser denne posten så minner den meg på en oppgave jeg skrev for noen semestre siden om Filosofen og samfunnsteoretikeren Jurgen Habermas´teori om det “deliberative demokrati.” Sentralt for denne modellen er den deltakende og vurderene offentligheten. Jeg siterer fra meg selv i oppgaven:
“Solidaritet som integrerende kraft bør utvikles gjennom utvidede autonome offentlige rom, samt gjennom institusjonaliserte prosedyrer innenfor demokratisk deliberasjon og avgjørelser, slik at denne kraften kan stå sterkt imot de to andre sosiale krefter, penger og administrative krefter, sier Habermas. (Cahn, 2002, s1123-24)
Den frie offentligheten, forstått som løsrevet fra markedstenkningens strategiske holdninger, og fra administrasjonens byråkratiserte uoversiktelighet, er altså sentral for at en deliberativ demokratimodell skal ha noe for seg.
Viktigheten av det offentlige rom hvor det administrative systems avgjørelser og prioriteringer kan prøves opp i mot den offentlige mening, kan ikke overdrives.”
Kanskje er bloggingens stadig voksende sfære med på å utvikle denne offentligheten. Nå sies det jo gjerne at bloggen er død og at det bare er et hav av søplete utsagn der ute. Dette en tanke som ser ut til å få drifstoff fra de endeløse og hodeløse debattene i dagsavisenes kommentarfelter. Likevel tror jeg utviklingen av de seriøse borgerjournalistikkportalene og de stadig flere gode seriøse bloggene der ute kan være med å styrke dette rommet. Dette har med det fine begrepet “kommuikativ rasjonalitet” å gjøre:
“«Kommunikativ rasjonalitet viser til at aktørene ikke bare er rasjonelle når de velger de beste midlene for å nå sine mål, men også når de kan gi grunner for sine valg og forsvare sine handlinger mot kritikk.» (E & W. 1999, s166) Eriksen og Weigård peker altså på viktigheten av aktørenes evne til å vinne aksept for sine syn i offentlighetens lys. Man kan ikke i dette fora argumentere ut i fra private motiver. Man skal jo forsøke å overbevise noen om en felles standard, og må argumentere ut i fra felles hensyn. Man kan her bare argumentere ut i fra hva som kan ansees rettferdig ut i fra en allmenn synsvinkel.”
Ja, media er i endring, og det er, i motsetning til hva mange av dagspressas pessimistiske dommer over “amatørene” gir utrykk for, en meget positiv ting. Jeg kan ikke forstå annet enn at jo flere kanaler og veier for kommunikasjon som skapes der ute i “eteren”, jo mer er det med på å skape en åpen, inkluderende, fruktbar og ikke minst rasjonell samfunnsdebatt. Dette er noe som vil øke dens evne til inflytelse på byråkrati og administrasjon, som per i dag desverre består stort sett av et proffesjonalisert og lukket fåmannsvelde, og derfor altså i stor grad er fristilt fra det vi egentlig legger i begrebet demokratiet.
4 Kommentarer
november 17, 2008 at 16:32
Jeg innser at jeg er en grønnskolling på dette området. Jeg har ikke fulgt bloggesfæren nøye lenge nok til å komme med betraktninger om hvordan utviklingen har vært. Men jeg likte dette innlegget så godt, det er nettopp disse positive tankene om dette mediets potensiale som har gjort at jeg prøver å stupe ned i materien for å sjekke hvor hett det kan bli i dette kjøkkenet. Hmm.. Så langt har jeg lagt merke til at mange refererer til bloggebyen. Jeg er fortsatt usikker på om dette er et konkret eller abstakt begrep, men jeg liker det godt og vil gjerne hente inn noen flere urbanismebegreper for å beskrive hvordan jeg ser på dette.
Det overhengende spørsmålet er vi vel enige om. Den ytringsmassen som bloggene utgjør, representerer den en trussel eller en styrke for demokratiet? Er vi ferd med å bli så flinke til å definere vår egenartede subidentitet at vi ødelegger muligheten til å enes for å stå sammen og kreve viktige rettigeter og privilegier? Jeg mener at dette spørsmålet er viktig. Likevel tror jeg den heteroarkitekturen som utgør bloggebyen er en udiskutabel styrke. Den mest radikale biten og den som får det til å kile litt i magen min, er at muligheten til å sette dagsorden, ikke etterhvert nødvendigvis for vår del vil ligge på noen få hender i Akersgata. Humre. Analyser som måler bloggernes gjennomslagskraft ved å se etter konkrete overskrifter i andre medier, har for snevert syn på overføringer av meningsdannelser etter mitt syn. Så jeg er optimist. Bloggebyen er en unik møteplass, hvor ideer og krav kan settes på prøve og nye identiteter kan komme til uttrykk. Dersom Bloggebyen utvikler en kultur og en infrastruktur til å makte det, kan denne nye urbaniteten kanskje til og med kobles opp til distinksjon, påvirkning og politisk endringskapasitet?
november 17, 2008 at 21:00
Begrepet bloggebyen tror jeg har rot i et eksperiment en blogger ved navn Esquil satte opp, hvor han tok et luftfoto og fordelte bloggnavn på bygninger og gater ut i fra hvor stor trafikk de hadde og dermed hvor mye innflytelse de hadde. Så det er ikke noe formelt konkret forum eller noe, men har likevel maktet å etablere seg som et betegnende begrep på det vi driver med.
Om vi nå tar utgangspunkt i nevnte teori om den frie offentligheten som element i “det deliberative demokrati”, og lar bloggebyen stå som vårt eksempel på en offentlighet for fri meningsdannelse, så vil det hele kunne ses noenlunde på følgende måte. Meningsutvekslingene som foregår gjennom bloggnettverkene vil i den grad de er rasjonelle føre til at de beste argumentene kommer klarest frem. Dette fordi de beste argumentene vil vinne størst oppsluting over tid, og derigjennom skape et visst holdningsklima. Dette er imidlertid ikke en særlig rask prosess, og hele prosjektet er selvfølgelig avhengig av i hvor stor grad bloggerbyen har noen inflytelse ovenfor resten av offentligheten. Det er derfor jeg ser på koblingen mellom Viravarr og media i denne overnevnte saken som et viktig og positivt tegn. Ikke bare skriver de om en eller annen bloggers mening, men de inngår en dialog, og signaliserer aktivt at de faktisk forholder seg til bloggmediet, denne gangen representert ved Virrvarrs (forsåvidt glimrende og morsomme) utspill. Dermed beveger mainstream media seg inn i bloggverden, og du verden det fikk ringvirkninger her inne, det så vi jo. Nå sier jeg på ingen måte at det er negativt med profesjonelle journalister og medier som sådan, men verdien i bloggverden ligger i at den ikke er så sensajonsorientert som den klassiske pressa til tider fremstår som. VG, Dagbla og lignende vil jo til en hver tid skrive PULE på forsiden om de kan finne den minste dekning for å gjøre det. Dette har selvfølgelig med salg å gjøre. Når man så gradvis finner nye veier for å integrere mainstreampressa og borgerjournalistikken (eller bloggerbyen om man vil) i hverandre åpnes døra på gløtt for demokratisk innvirkning på “den fjerde statsmakt”, som klassisk sett har vært pressens rolle. Politikere leser jo aviser, følger media, og påvirkes av meningsklimaet som dannes der. Dermed ser vi muligheten for å benytte en demokratisk kanal på utsiden av det tørre stivbeinte byråkratiske og realitetsfjerne vaset som klassisk parlamentarisk politisk arbeid ofte fremstår som. Så får vi se da, om pressen tar sin rolle som demokratiets vokter og eksponent på alvor, eller om de fortsetter å kjøre seg fast i tabloidenes hengemyr. Så, som du var inne på; hvor hett kan det bli i dette kjøkkenet?
november 17, 2008 at 23:14
Det tabloide trykte formatet lever på lånt tid, mens dyptpløyende kildekritisk journalistikk øker i opplag. Dette, sammen med en eventuell integrering av mainstream presse og bloggebyen er på alle måter en positiv utvikling.
“Meningsutvekslingene som foregår gjennom bloggnettverkene vil i den grad de er rasjonelle føre til at de beste argumentene kommer klarest frem. Dette fordi de beste argumentene vil vinne størst oppsluting over tid, og derigjennom skape et visst holdningsklima. Dette er imidlertid ikke en særlig rask prosess, og hele prosjektet er selvfølgelig avhengig av i hvor stor grad bloggerbyen har noen inflytelse ovenfor resten av offentligheten.”
Denne ga meg noen hint angående mitt spørsmål om infrastruktur, takk. Antakelig kan man på forenklet vis snakke om to prosesser. En rask prosess som finner sted i kommentarfeltenes fortløpende styrkeprøving og en langsom prosess hvor bloggernes dokumenter utgjør en slags større masse av holdningsstandpunkter. Spørsmålet jeg ikke klarer å slippe er spørsmålet om fragmenentering og disintegrering. I bloggebyen kan hedgehoggene som Hjorthen og Virrvarr (Cyburbia) heise flagget med sine mange støttemedlemmer, samtidig som perifere og annerledes bloggere (Cyberia) også har mulighet til å være tilstede. Sentraliseringen rundt Cyburbia er en bra ting og jeg frydes over Esquils kartlegging av innflytelse. Men Cyberia… jeg ser for meg at dette feltet skulle vært litt mer spraglete, enn det er i dag, dersom bloggebyen skal kunne skryte på seg den heteroarkitekturen (da mener jeg mangfold og ikke monokultur) jeg drømmer om.
Hvis bare nå man kunne kalle inn lokalpolitikere, kommunen og private utviklere i denne suppa, så hadde det begynt å lukte pannekaker.
november 18, 2008 at 12:29
Jeg er ikke helt sikker på om jeg henger med i forhold til det du sier om fragmentering. Debatter her inne i bloggerby vil jo fra tid til annen renne ut i sanden og bli til ingenting, det er jo sant, men det er jo egentlig bare et tegn på at temaet ikke fanger nok interesse til å “overleve” konkurransen om fokus. Når det gjelder Cyberia og de perifere bloggene (som jo de fleste av oss faller inn under) tror jeg det er vanskelig å definere hvorvidt de er relevante for samfunnsdebatten ut over i hvor stor grad de får oppmerksomhet. Heteroarkitekturen (fint begrep
) tror jeg absolutt er en realitet, men den kommer kanskje i skyggen nettopp fordi meningsklimaet i stor grad vil defineres ut i fra hva som leses og debatteres mest (Cyburbia) og hva som er “hot” for øyeblikket. Det er kanskje vanskelig å slippe til med alternative synsvinkler og meninger, men de er der.
Å få politikere og private aktører direkte inn i meningsdannelsesprosessen i bloggebyen tror jeg er vanskelig å få til sånn helt med det samme, men utviklingen ser ut til å gå den veien nå for tiden i alle fall. Kanskje får vi en dag høre spørretimen hvor en “folkevalgt” refererer til bloggdebatter og legge de til grunn for sin argumentasjon en gang i framtiden, men en så direkte inflytelse tror jeg ligger høyt oppe og langt fremme. I forhold til formalisert infrastruktur kunne jo tankeeksperimetet med et åpent saksforum på tinget sine nettsider være en morsom tanke. Likevel tror jeg ikke dette er et fenomen vi får se med det første. toppolitikere er jo pr. dags dato profesjonelle aktører. Jeg mener å ha lest at kun 2% av befolkningen i norge er partipolitisk aktive i den forstand at de direkte tar del i beslutningsprosesser. (Ut over dette kommer jo forvaltning og byråkrati, som stort sett arbeider utenfor særlig demokratisk kontroll.) Litt av poenget her er at det vi forbinder med demokrati i dag begrenser seg til å velge hvem som skal styre, og ikke hva som skal gjøres, noe som blir feil i forhold til hva demokrati egentlig er. Partipolitikk og folkeopponion er desverre to forskjellige ting i dag, og jeg tror mange politikere lider av vrangforestillingen om at folket ikke er kompetente til å styre. Tilhørende denne holdningen synes det å finnes en tanke om om at meningsdannelse utenfor parlamentarismes rigide systemer på en eller annen måte er udemokratisk, fordi den ikke passer i den formaliserte prosessen. Det er dette man bør endre på, blandt annet ved å “kuppe” media, som jeg anser som den sterkeste utenomparlamentariske offentligheten pr i dag. Nei det blir nok ikke pannekake til middag med det første, men det er lov å ønske seg den veien.